Heia fellesskolen, inkludering og tilpasning av Kristine Østbye

For noen år siden fikk jeg en ny elev i klassen min. Hun hadde vært i velkomstklasse i to år før hun begynte hos oss på ungdomsskolen. Likevel kunne hun fortsatt ikke norsk godt nok til å føre en lengre samtale eller forstå fagtekster.

Hun var tålmodig og lærevillig, men undervisningen i klassen var ikke tilpasset en som fortsatt trengte begynneropplæring i norsk.

Hun fikk morsmålsundervisning én gang i uka, men hun likte ikke å bli tatt ut av klassen og gå glipp av det de andre lærte. Leksene var ofte vanskelige, for det var ingen hjemme som kunne hjelpe. Hun prøvde så godt hun kunne og unnskyldte seg for det hun ikke fikk levert.

Sosialt ble språkbarrieren også en utfordring. Medelevene var inkluderende, men det var vanskelig å delta aktivt i samtaler. Hun ble ofte stående litt på siden, lyttende til ord hun ikke helt forsto.

Det er lett å tenke at det er enklest å gi opp når man møter motstand på så mange felt. Jeg har sett mange som har gjort det og blitt en del av statistikken over de som ikke fullfører videregående skole. Men jeg fikk med denne eleven observere på nært hold hvor mye man kan få til hvis man unngår at de gir opp. Hvis man klarer å få de til å ønske å bidra, å forstå at språket kommer til å læres etterhvert og at det er mulig å lykkes.  

Derfor er jeg opptatt av at elever må få kjenne på at å kunne flere språk er en stor ressurs, selv om man må bruke litt tid på å lære et språk til. Tilrettelegging kan ikke bare handle om å oversette ord eller forenkle tekster. Det må handle om å sikre reell deltakelse i skolesituasjonen faglig og sosialt, slik at alle elever får mulighet til å vise hvem de er og hva de kan. 

Følelsen av å ikke forstå er vond, og hvis elever får kjenne på den for lenge er det fort gjort at de kobler seg av i stedet for å prøve å lære. Jeg kan ramse opp mange eksempler på verktøy og tiltak som fungerer godt, men det er ikke det jeg skal bruke dette blogginnlegget til. Dette blogginnlegget skal jeg bruke til å hylle de elevene som står i det selv om det er vanskelig. Som sørger for å fullføre en utdannelse slik at de kan skaffe seg gode liv. Den motivasjonen må til syvende og sist komme innenfra. Vi som lærere må gjøre så godt vi kan for å sørge for at den motivasjonen ikke forsvinner underveis i skoleløpet.

I dag har min tidligere elev bestått fagprøven sin på videregående og har lyst til å studere spesialpedagogikk for å hjelpe andre som synes skole er vanskelig.

Å ruste elever til å ha tro på at de kan få til mye, og å ha tilgang til verktøy i skolen som gjør at man er i stand til å tilrettelegge for dem er kjempeviktig. Fellesskolen er den største utjevnende faktoren vi har i Norge. Alle har rett på lik utdanning og har i teorien mulighet til å nå like langt. Teknologi er ikke en magisk løsning på inkludering, tilpasning og læring, men teknologien kan fungere som en brobygger slik at man utjevner forskjellene i klasserommet og støtter oppunder at læreren kan hjelpe elevene med å oppleve mestring.