Spesialpedagogens refleksjoner #4

Det store fellesskapet

I sin kommentar fra 17.3, spør Therese Sollien om det var så lurt å legge ned spesialskolene, og viser til at antall elever som mottar individuell tilrettelagt opplæring (tidl. spesialundervisning) til stadig øker. 

Sollien skriver videre at det sterke fagmiljøene ble spredt utover, og at elevene i større grad følte seg sett og møtt den gang det var spesialskoler. 

Gjennom mitt virke, samt arbeid med podkasten og bloggen «Spesialpedagogens hjørne», vil jeg få dele noen betraktninger:

Det er klart at en elev vil oppleve seg mer sett og forstått på steder med større voksentetthet, slik det er på en spesialskole/forsterket avdeling. For noen elever vil det også være bedre å gå på en spesialskole/forsterket avdeling, og oppleve fellesskapet og trygghet der.  Og ja, fagmiljøene har blitt spredt mer utover, både på den enkelte skole, men også i PPT og i Statped.

Samtidig, slik det ble poengtert i panelsamtalen i regi av Oslo Met på Kulturhuset, den 10. januar, hvor jeg var deltaker og lagde en egen episode av, og spørsmålet om ressurser og spesialskoler kom opp; den enkelte elev har rett til å gå på sin nærskole, og ta del i det fellesskapet som er der, med sine venner og naboer. Å ta del i dette fellesskapet, for alle elevene, speiler det samfunnet som de forøvrig er en del av og som de skal ta en del av i det livslange perspektivet. 

En del av dette er, slik jeg tidligere har skrevet, at skolene må bli enda bedre til å ta i bruk alternative læringsarenaer. For elever med ekstra behov, vil denne formen for læring kunne gi mye av det samme som ved spesialskoler. Man må bruke det ekstra handlingsrommet man har i skolehverdagen, tenke utenfor boksen, utvide klasserommets fire vegger, for slik å styrke både det faglige og det sosiale. Dette kan for eksempel være mer praktiske gjøremål som å handle og lage mat, lage elev-podkast (som jeg gjør), lage skolehage etc. Det er mye god læring i det praktiske, hvor elever i større grad kan lære gjennom å sanse.

I tillegg er det behov for ytterligere kompetanseheving av hele laget i skolen, samt styrking av dette laget. 

For det er på den at vi sammen kan se og møte den enkelte elev best mulig, og skape den beste skolen og samfunnet for alle elevene våre.

Og er det noe «Team Pølsa» og «A- laget» gir, så er det nettopp økt forståelse, innsikt og kunnskap om elever som tidligere ville vært på spesialskoler, men som nå bidrar på sin måte, som oss alle, til det store fellesskapet. 

Spesialpedagogens refleksjoner #3 - den autisme (nevro)vennlige skolen

Den 2. april markeres av FN som World Autism Awareness Day, og er en del av Autism

Awareness Month.

Målet med denne måneden er å skape mer forståelse og bevissthet rundt autisme som

diagnose, både for det enkelte individ, men også for samfunnet rundt. For det er med økt

forståelse at vi får en økt bevissthet for hva denne diagnosen, i hele sitt spekter, betyr for

den enkelte. I den nåværende sesongen av min egen podkast «Spesialpedagogens

hjørne» er hovedtemaet autisme, for nettopp å bidra til dette arbeidet.

Roald Øien, professor i spesialpedagogikk og utviklingspsykologi ved Universitetet i

Tromsø, sier i nyeste episoden av podkasten «Det virker! - en podkasten om

spesialpedagogikk» at 1- 2 % av befolkningen har en autismespekterdiagnose, ofte også

tilleggsdiagnoser.

Øien påpeker også at andelen som får denne diagnosen har økt, hvilket beror på at vi har

fått mer kunnskap og «blitt flinkere til å identifisere autisme i befolkningen».

Å tilrettelegge for denne gruppen elever, hvor det er store individuelle forskjeller, er

krevende, fascinerende, givende (som for alle elever) og fordrer, som Øien sier «skolen

må ønske å gjøre en en god jobb med de elevene som har autisme, men også andre

utviklingsforstyrrelser». Men det krever også en forståelse og kunnskap for hva som

kjennetegner autismevennlig tilrettelegging.

Lill Helen Meisingset, inspektør ved Nordvoll skole og autismesenter, fremhever et ryddig

klasserom, med en tydelig struktur og forutsigbarhet som svarer på spørsmålene; hva skal

jeg nå, hvor skal jeg være og hvor finner jeg det jeg trenger, hvem skal jeg være med og

hvem kan jeg spørre, hvor lenge skal jeg gjøre denne oppgaven, og hva skal jeg gjøre

etterpå. Det er også viktig med tydelig visuell støtte. Dette bidrar til at det blir lettere for

den enkelte elev å filtrere bort unødvendig støy, noe som igjen vil gi den enkelte elev

større kapasitet for å lære.

I norsk barnehage og skole har vi blitt stadig flinkere på dette, men vi har stadig en vei å

gå. Både hva gjelder kompetanseheving, for både autisme og andre

nevroutviklingsforstyrrelser.

Som Øien sier; alle tjener på en autismevennlig skole.

Spesialpedagogens refleksjoner #2

Det mangfoldige samfunnet

I en verden og et verdensbilde som blir stadig mer skremmende og mørk, har det vært godt å kunne se både “A-laget” og “Team Pølsa” på NRK. Det er ikke ofte slike serier, og denne gruppen i samfunnet blir vist de større sendeflatene, men desto viktigere når det først skjer.

For min del gir slik serier naturlig nok ideer til nye episoder, refleksjoner og tanker. Og for de som følger podkasten på Instagram, så har de allerede sett at jeg har vært en tur på Smiløkka i Tønsberg, og spilt inn en episode med daglig leder.

Jeg ønsker også å lage episoder med noen av de som har vært involvert i “Team Pølsa”.

Dette retter seg også etter målet med podkasten; nemlig å skape en større bevissthet og forståelse. Både for en selv, men ikke minst for de vi har rundt oss. For det er sammen med de andre rundt oss at vi utgjør det mangfoldige samfunnet.

I dette arbeidet er også serier som nevnt over viktig. Nettopp for å vise det store mangfoldet, for å skape en større bevissthet og forståelse.

Spesialpedagogens refleksjoner #1

Ny sesong, nytt tema

Når jeg skriver dette, viser kalenderen 8. januar, juleferien er ferdig for denne gang, og hverdagen tar til igjen.

Forrige sesongs hovedtema var ASK, og tema for sesong 4, som ble ferdig innspilt i fjor vår, er autisme.

Som i arbeidet med den forrige sesongen, har jeg også denne gangen vært så heldig å få snakke med og lære av utrolige dyktige fagfolk. Både fra inn- og utland.

Nå, post- produksjonen av de ordinære episodene for denne sesongen, så er det både en reise tilbake i tid, mens også en reise i mangfoldet, det komplekse og det fascinerende ved autismens verden.

Den siste samtalen som ble spilt inn, desember 2024, var med Autismeforeningen i Norge. I alt var det fire personer i sentralstyret som deltok i denne samtalen, hvor to av de selv hadde en autisme- diagnose. På mange måter ble denne samtalen oppsummerte de resterende samtalene for denne sesongen. Det var også en veldig fin samtale å ha, fordi det tok meg tilbake til hva som ble sagt i de andre samtalene, med gjester fra både inn og utland.

Slik målet med forrige sesongs tema var å øke kunnskapen om ASK, så er målet i denne sesongen gjøre det samme for autisme. Som en av flere “usynlige” diagnoser, og hvor de som har diagnosen fort kan bli misforstått, og det er derfor viktig å øke forståelse. Både hos de rundt, men også for den det gjelder.