Spesialpedagogens refleksjoner #8

Etter å ha pratet med Gül Øzerk og Magnar Ødegård om læreverket Kunne Spesialpedagogikk, har jeg gjort meg noen videre tanker om nettopp dette; å kunne spesialpedagogikk. 

Ikke nødvendigvis så mye, eller for å jobbe som spesialpedagog. Men en kunnskap og forståelse for faget, tilrettelegging og hvordan dette kan brukes i et klasserom. 

Ved å ha dette med seg i verktøykassen, og integrere dette i sin didaktiske praksis, så vil det, etter min mening, kunne bidra til en praksis som i større grad treffer alle elever. 

Ved å tilrettelegge smalt, så er det lettere å treffe bredt.

Dette fordrer naturlig nok at den enkelte personalgruppe og pedagogisk ansatt får tilbud om denne typen kompetanseheving, hvilket igjen fordrer at det blir tidelt nok ressurser til dette arbeidet.

I tillegg må den enkelte lærer ha en indre motivasjon og overskudd til å gjøre dette arbeidet. Å se og forstå nytten av det. Å være villlig til å endre egen praksis og egen kultur.

Slik det blir påpekt av Gül i samtalen om Kunne Spesialpedaogikk, så er det per dags dato svært lite spesialpedagogikk i lærerutdanningen.

Dersom man hadde fått til en endring på dette, så ville den enkelte nyutdannede lærer hatt en større verktøykasse, både hva gjelder pedagogisk tankegods, metoder og forståelse for, med utgangspunkt i ulike diagnoser, ulike måter å tilrettelegge på. Og dermed et større nøkkelsett og pedagogiske briller for å se og forstå den enkelte.

For å kunne spesialpedagogikk.