“Evnerike barn: Viktigere å forstå enn å definere” av Michelle Henriette Mijic

«JEG MISLIKER EVNERIKE BARN»

Slik skrev Cato Brunvand Ellingsen på nettsiden sin Vernepleieren i 2016. Det er lenge siden. Når jeg velger å ta det opp så lenge etter, er det fordi det fremdeles er høyaktuelt.

I diskusjoner om evnerike barn ser vi stadig i dag at fokuset rettes mot terminologi: Skal vi kalle dem evnerike, høyt presterende, talentfulle, ekstraordinære – eller kanskje noe helt annet? Men mens voksne debatterer hva slags merkelapp som er mest korrekt eller mest politisk akseptabel, er det en langt viktigere oppgave som forsvinner i bakgrunnen: å virkelig forsøke å forstå disse barna – hvem de er, hvordan de tenker, og hvilke behov de faktisk har.

Det finnes en tendens i samfunnet til å ville sette mennesker i bås. Å finne "riktig" betegnelse på et barn kan gi en illusjon av kontroll og oversikt. Men evnerike barn er, som alle andre barn, først og fremst unike individer. De deler kanskje noen fellestrekk – som høy læringsevne, intens nysgjerrighet, sensitivitet eller kreativitet – men de er også dypt forskjellige fra hverandre. Å bruke energien på å diskutere hva de skal kalles, i stedet for å prøve å forstå hvordan de fungerer, gjør at vi overser de reelle utfordringene de kan stå overfor.

Evnerike barn opplever ikke nødvendigvis verden på samme måte som sine jevnaldrende. Mange kjenner på en følelse av å være "annerledes", uten alltid å kunne sette ord på hvorfor. De kan slite med kjedsomhet i skolen, oppleve sosial isolasjon eller ingen forståelsen fra både lærere og medelever. Noen evnerike barn underpresterer fordi de ikke blir møtt på sitt nivå, mens andre skjuler sine evner for å passe inn. Dette er virkelige, alvorlige utfordringer som krever handling – ikke ordlek.

Når vi bruker tid på å krangle om begreper, sender vi samtidig et signal om at barnas faktiske opplevelser ikke er det viktigste – at språket vi bruker om dem veier tyngre enn hvordan de faktisk har det. Dette er en feilprioritering. Det viktigste spørsmålet bør ikke være hva vi kaller dem, men hvordan vi kan støtte dem. Hvordan kan vi tilrettelegge for at de utvikler sitt potensial, uten å føle seg presset eller isolert? Hvordan kan vi skape rom for både deres intellektuelle, følelsesmessige og sosiale utvikling?

Det handler om å se barnet bak evnene – og erkjenne at høy intelligens ikke nødvendigvis betyr at livet er en gavepakke. Faktisk kan det å være annerledes på dette området by på store følelsesmessige og sosiale utfordringer. Barn trenger voksne som tar dem på alvor – ikke bare voksne som vil definere dem. De trenger voksne som vil forstå dem.

Får de ikke dette – og kvitter vi oss ikke med tabubelagte og forutinntatte holdninger – blir det vanskelig å finne dem, og dermed også vanskelig å komme i gang med det virkelige arbeidet som kan gi dem det de trenger.

Og hva trenger de da?

Jo … hjernen deres fungerer ofte på en litt annerledes måte enn hos barn med normal begavelse. Nevrologiske studier har vist at evnerike barn ofte bearbeider informasjon raskere, lager flere koblinger mellom forskjellige ideer, og har en tendens til å tenke både bredere og dypere. Hjernen deres kan også være fysisk annerledes; forskning har påvist strukturelle forskjeller, som for eksempel tykkere hjernebark i områder knyttet til høyere kognitiv funksjon og mer effektiv nevronkommunikasjon.

Forklart litt enklere kan man si at de har et langt mer avansert «multisporet motorveinett» med mange snarveier, der mine «motorveier» for eksempel bare har fire spor – to i hver retning.

De trenger (og her mener jeg helt bokstavelig talt trenger) undervisning som er tilpasset deres nivå og tempo. Standardiserte læreplaner blir ofte for enkle – noe som fører til kjedsomhet, lav motivasjon og i verste fall underprestasjon. Disse barna trenger utfordringer som stimulerer deres intellektuelle nysgjerrighet, og oppgaver som krever kreativitet, kritisk tenkning og problemløsing på et høyere nivå enn det som vanligvis tilbys i klassen.

De har ofte behov for fordypning innen spesialområder de interesserer seg for, og for å få lov til å utforske egne prosjekter, jobbe tverrfaglig eller delta i akselererte programmer. I tillegg er det viktig å gi dem rom for å feile og lære av motgang. Mange evnerike barn er vant til å lykkes uten anstrengelse, og kan mangle læringsstrategier for å håndtere utfordringer.

Et eksempel på et nyttig tiltak finner vi i Larvik kommune. Her må alle barne- og ungdomsskoler innen utgangen av 2026 tilby evnerike barn gruppeundervisning én gang i uka. Her kan de jobbe i høyere tempo med det de interesserer seg for, sammen med andre. Et viktig aspekt ved dette tiltaket er ikke bare å skape en arena for annerledes læring, men også å skape et miljø hvor elevene møter jevnaldrende med lignende interesser og tenkemåter – noe som ofte fører til økt trivsel og nye vennskap. Det er også en arena for likesinnede.

Flere kommuner i Norge (8–10, så vidt jeg vet. Deriblant Oslo kommune) har de siste årene iverksatt tiltak for å støtte evnerike barn og det er veldig positivt. Vi er med andre ord på rett vei. Det er bra – ikke minst fordi de ifølge loven faktisk har krav på tilpasset opplæring.

Til tross for denne positive utviklingen er det likevel et stykke vei å gå før Jantelovens monster er dødt, og vi ikke lenger ser på dem som små hjerner med ben uten sosiale kompetanser. Men når vi nå vet at det er åpenhet som trengs, at det er nysgjerrighet og interesse for hvordan de fungerer som skal drive det maskineriet som skal gi dem bedre lærings- og dermed livsvilkår, ikke bruk energien på snakk om politisk korrekte betegnelser Løft blikket og forsøk å se dem. Se dem – og forstå dem.