“Når livet stopper opp” av Steinar Skomedal, Spiss kompetansesenter

Når livet stopper opp

Jeg treffer ofte personer der livet har stoppet opp. Dagligdagse oppgaver som å ta seg en dusj, gå på jobb, gå ut med søpla eller selv det å spise mat, virker uoverkommelige. Det kan se ut som de melder seg ut av samfunnet når de sier nei til invitasjoner, lar oppvasken hope seg opp eller unngår kollegaer i hverdagen. Dette er ikke likegyldighet, men et nødvendig verktøy for å håndtere hverdagen med autisme.

Hva er det autister unngår? 

Det kan være kaoset og støyen i et klasserom, parfymelukten på jobben, informasjonskaoset i dagligvarebutikken eller trengselen på t-banen. I tillegg kan det være forventningene i familieselskapet, eller smalltalken under lunsjen på jobb. Felles for disse situasjonene er at de kan føles overveldende og utmattende. Noen har også erfart at dersom de sier ja til en sosial happening de egentlig ønsker å delta på, så kan det koste dem tre dager på sofaen etterpå. Overgangen fra tanke til handling kan være vanskelig, som å ikke klare å finne begynnelsen eller slutten på lørdagsvasken, eller stadig bli avledet slik at man aldri kommer i mål. Selv enkle handlinger – som å reise seg fra sofaen eller skylle en tallerken – kan oppleves som store og krevende oppgaver.

I alle disse tilfellene oppstår en følelse av å miste kontrollen hvis man gjør det som omgivelsene forventer. Når man lar andres forventninger styre egne valg, kan det føre til at man mister kontakt med egne behov og ønsker, noe som skaper en følelse av ubehag. For eksempel kan man føle seg ukomfortabel når man sier ja til en invitasjon man egentlig ikke har lyst til å delta på, bare fordi det forventes av andre. Da skjer det ofte ubehagelige ting, ting man ikke får til, som man ikke er motivert for, som man er redd for eller som man ikke forstår vitsen med. Disse eksemplene illustrerer hvor utfordrende hverdagen kan være for autister, når selv små oppgaver føles store og overveldende.

Hva kan vi gjøre

Det er vanskelig å se at livet stopper opp for noen du er glad i.  Det er fort gjort å fortolke atferden i et verdimessig perspektiv, som egenskaper ved personen. Gjør man det, blir årsaksforklaringen ofte at personen er lat, bortskjemt eller uinteressert. Det kan og være fristende å be personen om å ta seg sammen og be dem om å «bare gjøre det».  Det er sjeldent særlig effektivt. I stedet kan det være lurt å prøve dette:

Ta initiativ til praktisk hjelp uten at de ber om det:

Spesifikk hjelp er mye lettere å takke ja til.  Å si «Jeg drar i butikken og handler mat til taco» er mye lettere å svare ja til enn «si fra hvis det er noe jeg kan gjøre».  Det fjerner byrden av planlegging og gjennomføring. Veldig ofte vil de bli med på matlagingen når de kjenner at lukten av favorittmaten brer seg på kjøkkenet.  Det kan det bli god stemning og gode samtaler ut av.

Legg til rette for aktiviteter du vet de liker, og som du vil at de skal gjøre mer av:

Det er fort gjort å pøse på med velmente råd om hva de bør gjøre mer av.  Det virker kontraproduktivt.  De vet at de burde komme seg ut mer, spise sunnere og treffe venner oftere. Rådene vil fungere som en evig påminnelse om alt de ikke får til. I stedet kan man si «jeg skal kjøpe en kaffe på kafeen på hjørnet. Vil du bli med, eller vil du være her?

Si «ja» når de ber om noe:

Det kan være hva som helst. Ikke tenk at du skjemmer de bort.  Tenk heller at det er en person som viser lite initiativ, som du vil skal ta mer initiativ. I så fall må det lønne seg å be om noe. De kommer til å gjøre det selv etter hvert.  

Lag rom for autistiske væremåter:

Ikke forvent at de skal være supersosiale og prate om alt mulig. Det er lurt å forenkle kommunikasjonen, en tommel opp kan være mer enn nok.  Det kan være fint å være sammen uten å si så mye, eller forvente at de skal delta, de trenger ikke skjule stimming eller legge fra seg det de driver med. 

Unngå å ta avvisning personlig:

Trenger de å være alene i dagesvis, eller unngår å svare på meldinger, er det ikke deg det er noe galt med. De svarer på meldingen din, når de er klare for det.

Det er ingen Quick fix:

Å hjelpe noen gjennom utbrenthet er krevende.  Du skal ikke helbrede noen, du skal legge til rette for mestring og økt initiativ. Det tar tid. Å være rolig, tålmodig og tilstedeværende er det viktigste du kan gjøre. Det er ikke du som skal fikse det for dem,  du skal legge til rette for at de på sikt skal få det til selv.